Livet kan være så vakkert

Vekkerklokken min er lyset som faller gjennom markisen. Noen ganger vet jeg ikke helt hvilket land jeg våkner i om morgenen — og det er akkurat det jeg elsker. I tre år har bobilen min vært hjemmet mitt, et sted mellom hav, fjell og neste varme flekk. På dagtid jobber jeg eksternt (selvstendig, tidsmessig fri), om kveldene lager jeg mat, svømmer en runde til eller ser bare på hvordan solen forsvinner i vannet. Jeg leter ikke etter et stort «for alltid». Heller noen som blir med litt — nysgjerrig, lett i bagasjen, åpen for avveier. Hvis det passer, kjører vi videre. Hvis ikke, har vi hatt en god tid likevel. Høres det ut som deg? Da kan du skrive til meg hvor du vil dra neste gang.